En sammensatt tekst: På teatret møtes mange kunstneriske uttrykksformer på én og samme arena. Både skuespillerkunst, scenografi, billedkunst, litteratur, musikk, dans og andre uttrykksformer inngår i helheten og bidrar til det som skal bli ei ferdig forestilling.

Lyd: Lydbruk er også et viktig virkemiddel i ei teateroppsetning. Tidligere var lyd først og fremst ensbetydende med skuespillernes stemme, og da av og til i kombinasjon med levende musikk. I dag er moderne teaterhus utstyrt med lydanlegg, og det mest vanlige er å sette sammen naturlig (akustisk) lyd og teknisk lyd til et helhetlig uttrykk.

Lyder og musikk har ei sterk evne til å påvirke vår oppfatning av det vi ser på scenen. Måkeskrik og bølgeslag kan for eksempel gi assosiasjoner til steder vi har vært, og framkalle minner om ro eller ensomhet. Disse følelsene overfører vi så til det vi ser på scenen.

Rekvisitter: Rekvisitter er gjenstander som rollefigurene kan bruke i ei forestilling. Rekvisitøren samarbeider tett med scenografen, og rekvisittbruken bør være nøye gjennomtenkt. Rekvisitter kan noen ganger ha ei symbolsk betydning, som i dramaet Hedda Gablerav Henrik Ibsen, der to pistoler som hovedpersonen har arvet etter sin far, har en sentral funksjon.

Kostymer: Kostymedesigneren går som regel sammen med regissøren gjennom alle rollene i stykket og utarbeider deretter forslag til hver enkelt rolle. Det er mange forhold som må avklares: Hvilken tidsepoke skal forestillinga spilles i? Hvor mange kostymeskift har hver enkelt rolle? Har noen av rollene særtrekk som bør gjenspeiles i kostymet?

Sminke: Sminka bidrar også til å forme en rollekarakter. Skal karakteren være gammel, forsterkes og markeres rynker. Skal karakteren være ung, får den kanskje litt ekstra røde kinn eller lepper. Sminka bør samsvare med spillestilen i stykket. Den må også stå i stil med kostymene.

Hvor mye sidetekst et drama har, kan variere veldig. Noen dramaer har nesten ikke sidetekst, og det gir regissøren stor frihet når dramaet skal iscenesettes. Andre dramatikere igjen kan lage svært omfattende sceneanvisninger. I for eksempel Henrik Ibsens dramaer finner vi detaljerte sceneanvisninger fordi elementene i scenerommet ofte har en tilsiktet symbolsk funksjon.

Scene: Ei akt består av ei rekke scener. Scenen er den minste handlings-enheten i dramaet. Den omfatter en sammenhengende dialog eller monolog uten skifte i tid eller rom. Sceneskifter skjer vanligvis ved at en ny person kommer inn på scenen, eller ved at noen forlater den. Også et lysskifte kan markere et sceneskifte.

Konflikter kan oppstå på mange måter. For eksempel kan ytre forhold som intriger, forviklinger og lovbrudd skape problemer for personene. De kan havne i en interessekonflikt med andre eller bli stilt overfor et vanskelig verdivalg. De kan komme i et motsetningsforhold til enkeltpersoner, samfunnet, naturen, skjebnen eller gudene – eller kanskje må de kjempe en indre kamp med seg selv.

Eksempel på konflikt: Dramaet Romeo og Julie av William Shakespeare handler om to unge mennesker som blir forelska i hverandre. Familiene deres har ligget i blodig konflikt med hverandre i generasjoner, og derfor er et ekteskap mellom de to elskende utenkelig.

Kjærligheten mellom Romeo og Julie er så sterk at de to likevel prøver å overvinne hindringene som omgivelsene har lagt i veien for dem. En kan si at de velger kjærligheten og glemmer lojaliteten til foreldre og slekt. Men om de to hadde handlet slik samfunnet ventet av dem, ville det rett og slett vært heilt uinteressant for oss å høre om!

Eksempel på plott: I Shakespeares drama Romeo og Julie sniker Romeo og vennene hans seg inn på en fest hos Julies foreldre, herr og fru Capulet. Dette er ei dumdristig handling, for det er fiendskap mellom Romeos familie og Capulet-slekta. På denne festen møter Romeo Julie for første gang. Men fetteren til Julie, Tybalt, gjenkjenner Romeo og sverger hevn for denne uforskammetheten.

I denne scenen ligger kimen til både lykke og ulykke for hoved-personene: De blir hodestups forelsket i hverandre og kommer deretter til å gjøre alt for å kunne være sammen. Men Tybalt gir ikke opp hevnplanene sine, og når han seinere møter Romeo igjen, kommer det til en konflikt som ender med at Romeo dreper Tybalt. Konsekvensen blir at Romeo blir forvist fra byen, han og Julie blir atskilt fra hverandre, og det blir umulig for Julie å fortelle foreldrene at hun i hemmelighet har giftet seg med Romeo.

Noen ganger finner vi ett enkelt avgjørende vendepunkt der heltens skjebne snur fra lykke til ulykke eller omvendt. Andre ganger kan situasjonen skifte mellom håp og fortvilelse flere ganger, noe som skaper ekstra spenning.

I for eksempel Henrik Ibsens drama Et dukkehjem kommer handlinga til et avgjørende vendepunkt når Noras mann Helmer leser et brev som avslører at Nora har forfalsket underskrifta til faren sin for å kunne ta opp et banklån. Nora gjorde dette i hemmelighet for å finansiere et kuropphold som reddet Helmers liv, og hun har spart på husholdningspengene i flere år for å betale tilbake lånet.

Nora har vært klar over at avsløringa måtte komme, men hun har likevel hele tida hatt et håp om at Helmer ville verdsette offeret hennes og forsvare kona si overfor omverdenen. Men Helmer tenker bare på skandalen som avsløringa uunngåelig vil føre til, og han fordømmer handlemåten hennes. Nora innser nå at Helmer ikke er den mannen hun trodde han var, og hun tar konsekvensene av denne innsikten.

Helt og motstander: Ofte står helten i et klart motsetningsforhold til en annen person i dramaet. I actionfilmer er motstanderen gjerne en ondsinna, kriminell person, men i de fleste dramaer og filmer er det ikke slik at helten bare er god og motstanderen bare er ond.

Bipersoner: Bipersoner kaller vi de karakterene som har mindre sentrale roller i stykket. De er oftest enkle karakterer som gjennomgår liten eller ingen utvikling og endring. Bipersoner kan for eksempel være støttespillere for hovedpersonen, de kan sette i gang handlinga eller drive den framover. 

Mange dramaer, både eldre og mer moderne, har både tragiske og komiske trekk. Et eksempel er Shakespeares drama Romeo og Julie, som ender med døden både for hovedpersonene og flere andre, men det finnes flere komiske scener i stykket. Disse fungerer som "hvilescener" der publikum kan slappe av litt før personene møter neste hindring på veien.

Spillefilmen er kanskje den dramaforma som flest mennesker har et nært forhold til i dag. Det finnes mange ulike filmsjangrer.