Identitet er et begrep som inngår i flere fagfelt. Det finnes både psykologiske, psykososiale, filosofiske og sosiologiske tilnærminger til identitet. Identitet handler om hvem man er, og de ulike fagfeltene har ulike måter å beskrive dette på. Psykologien kan fokusere på det indre, mens sosiologien kan dreie seg om ytre faktorer. Sosialt og biologisk kjønn, etnisitet, alder, kultur og sosial status kan være med å prege identitet. 

Identitet er i tillegg veldig dynamisk. Man kan endre seg når man omgås med forskjellige mennesker i forskjellige sosiale arenaer. Hvordan man er alene stemmer nødvendigvis ikke overens med hvordan man er i selskap med andre. Dette handler om selvframstilling.  Goffmann(1959) er interessant i dette henseende. Han bruker en teater-metafor for å beskrive identitet. Vi øver oss på identiteten vår alene til når vi skal “framføre” den sosialt. Identitet kommer dermed først og fremst til uttrykk i sosiale arenaer. Giddens(1991, 1996) beskriver identitet som et “narrativ”. Vi bearbeider den kontinuerlig, og følger progresjonen. 

Man kan også drøfte om identitet er medfødt og forutbestemt, eller om man selv kan utvikle den. Et essensialistisk syn på identitet sier at man er født med identiteten sin, og den forblir konstant gjennom livet. Et konstruktivistisk syn sier derimot at man evner å utvikle identiteten sin gjennom livet.

Buckingham beskriver mediebruk som en kulturell form, hvor det er vanskelig å skille den ene mediebruken fra den andre. Medietilsynet måler mediebruk på ulike vis med ulike tema. Innenfor mediebruk har en ofte visse perspektiver som har søkelyset rettet mot forberedelse eller forbud. Dette kan en gjerne se i form av at media o.l. viser til hva som bør forbys eller fjernes på grunn av at det er skadevirkende eller farlig. På den andre siden har vi de som er opptatt av å forberede barn og unge på det alvorlige og skumle som de kan finne på mediene. Det er verdt å nevne at alle medier kan gi oss både muligheter og begrensninger. Som grenseobjekter kan det fungere som et bindeledd mellom de ulike sosiale verdener i form av tilhørighet, nettverk, kreativitet og tilgang til informasjon. Som et avgrensningsobjekt kan mediene være en plattform for digital mobbing, utenforskap, sosial isolasjon, ekkokamre osv.

Agent og struktur har en innvirkning på dette. Agent er vår mulighet til å gjøre selvstendige valg, mens struktur er hvordan sosiale, økonomiske og teknologiske faktorer påvirker dette. Møtet mellom agent og struktur skaper et lite spillerom hvor vi kan gjøre våre valg. Unge bruker ulike medie-verktøy og artefakter til dette. Artefakter er “gjenstander, produkter, verktøy, hjelpemidler, symboler og systemer som vi bruker til å observere vår omverden, operere i den og bearbeide den”(Frantzen & Schofield, 2022, s. 412). Vi kan se hvordan unge mennesker bruker medie-verktøy for å forsterke deres agent, og på samme måte forsterke deres identitet, “Young People work actively within media structures to assure their agency!” (Hoeshmann & Poyntz – Media literacies (2012 :59)). De følger og etterlikner trender de ser på sosiale medier som TikTok, Snapchat og Instagram.

Unge mennesker har på denne måten større muligheter til å danne en identitet, samtidig som medier kan spille en stor rolle i denne identitetsprosessen. Sosiale medier kan være et sted hvor unge mennesker kan vise hvordan de er, eller ønsker å være, og danner en identitet. Sosiale medier kan også legge stort press på ungdom, i form av kroppslig press, som begrenser disse identitetsprosessene(Frantzen & Schofield, 2018, s. 286-287).