For å forstå hva tegningen betyr, brukes det utviklingspsykologiske forklaringsmåter (barn går gjennom naturlige stadier i sin utvikling) og sosiokulturelle forklaringsmåter (barn påvirkes av omgivelsene og kulturen de befinner seg i) (Bakke, 2017, s.137). Jeg synes at begge teorier er like viktige til å forklare barns tegninger. Det å tegne er bare ett av nittini andre språk som barna bruker (Bakke, 2017, s.133). Å forstå barns tegninger hjelper med å forstå andre skapningsformer. 

Noen forskere (f.eks.Nordstrøm) mener at rabbel ikke er et fortellende bildespråk, men mimesis (bildene inspireres av virkeligheten og forholder seg til den) (Fønnebø, 2019, s.34).
Jeg er enig med forskeren Svenstrup og synes at til og med rabbel hos de yngste barna er et bildespråk. En rabbel kan fortelle en historie (bilde 1). 
Diskurs om rabbel viser at det ikke finnes et konkret begrep som definerer rabbel, og at rabbel som fenomen kan sees fra ulike vinkler. 

Pedagogene skal være «våkne» og aktive, fremme barns kreativitet og introdusere nye materialer til barna.

Det virker som det er mye ubehag nå med det å tegne i barnehagen. «Ønsket om presisjonen øker – og dermed selvkritikken» (Bakke, 2017, s.142). Både barn og voksne vil at tegninger skal være realistiske. Men realisme er kun en av mange andre stiler i kunst. Det finnes så mye flere: ekspresjonisme, abstrakt kunst, kubisme, pointillisme, osv. 
Jeg synes vi skal introdusere ulike kunstsjangre til barn for å motivere dem og eksperimentere med sine egne uttrykksmåter og tro på seg selv. Vi kan godt ha barnebøker på avdelingen som representerer tegnestiler som er utenfor det vanlige, for eksempel «Kafe Haletippen» med bildene av illustratøren Per Dybvig (Bakke, 2017, s.143).