I dette prosjektet har jeg spilt inn Preludium i C-dur, BuxWV137 av Dietrich Buxtehude. Den følgende loggen beskriver og reflekterer rundt arbeidet, fra begynnelse til slutt. 

Punkt én var å finne et stykke til innspilling. Jeg valgte musikk som jeg nylig hadde arbeidet med i hovedinstrument. Deretter allierte jeg meg med Henriette Skagen og Sindre Seim Gulbrandsen, to av mine medstudenter på kirkemusikkstudiet. Vi ble enige om å samarbeide om produksjonen. Så analyserte jeg to innspillinger av samme stykket jeg hadde valgt for å finne hvilket uttrykk jeg ønsket at min produksjon skulle ha. Dette Buxtehude-verket veksler mellom sterk og overtonerik tuttiregistrering og mer avdempede, lyse fløytestemmer. Ønsket mitt var å skape en luftig og pompøs klang, samtidig som det ikke måtte bli for mye etterklang som gjorde musikken grøtete.

Selve innspillingen var den mest utfordrende delen. Fordi vi spilte inn i den mye opptatte Lindemansalen, måtte opptaket skje kl. 07 på morgenen, og faglærer Håkon Kvidal kunne av den grunn ikke være tilstede. Dagen før satte vi oss inn i og testet opptaksutstyret. Det tok tid å forberede PCen, sette opp stativ og mikrofoner og finne ut av hvilke ledninger som skulle hvor. Fra en tidligere oppgave visste vi at den beste mikrofonplasseringen var bakerst i salen, ved miksebordet. På selve innspillingsdagen, onsdag den 26. oktober, satte vi opp utstyret og kjørte i gang. Vi bistod hverandre med å bla, skifte registrering og starte opptak. Vi gjorde imidlertid en tabbe – mikrofon 1 og 2 tok opp hver for seg i monolyd. Senere ga dette en del mer arbeid for å få ett opptak med stereo. Jeg gjorde tre tagninger av mitt stykke. Noe gikk galt i alle, men etter tre opptak visste jeg at jeg hadde noe bra på alle delene som jeg kunne klippe sammen. 

Etterarbeidet var imidlertid ikke gjort i en håndvending. Som nevnt var det to kutt i monolyd for hver innspilling, ett opptak til hver mikrofon. Dette måtte mikses ned til én stereolydfil. Opptaket var satt i gang forskjellig på hver mikrofon, følgelig var det noe utfordrende å få begge delene sammen før de ble mikset ned. Deretter fulgte klippinga. Jeg måtte klippe to steder i stykket. Verket mitt hadde den fordel at delene var tydelig adskilte. Det gjorde arbeidet lettere, skjønt jeg måtte benytte meg av «crossfade» for å få en noenlunde naturlig overgang. Akustikken i Lindemansalen var naturlig god, og opptakene kunne godt forblitt ujusterte. Likevel gjorde jeg etterklangen noe lengre, i tillegg til å justere klangen så den ble tørrere. Dette ga i større grad det pompøse og lette uttrykket som jeg ønsket meg. Så eksporterte jeg arbeidet ut til en lydfil, og med dette var prosjektet ved veis ende.