Versjon 2: 

 

Jeg har valgt å sammenligne to versjoner av førstesatsen til Undine, Reinecke. Det er også dette stykket jeg skal ta lydopptak av.

Den første versjonen av stykket er fremført av Emmanuel Pahud, solofløytist i Berliner filharmonien. Denne fremførelsen vil jeg si er mer delikat, mer egal og følelsene i stykket kommer tidligere fram. Undine er programmusikk og er komponert med grunnlag i et gammelt tysk eventyr ved samme navn. Historien handler om en havfrue som forelsker seg i et menneske, men som til slutt dør av kjærlighetssorg. Alle følelsene er nøye gjennomtenkt av Reinecke og jeg vil si at Pahud sin fremførelse speiler bedre Reineckes visjon av dette tyske eventyret. Rommet han spiller i har mer akustikk som har en positiv virkning på klangen hans.  

 

Alexa Still spiller på en veldig voldsom og pulserende måte. Det er store intervallsprang som går igjen flere steder i stykket, dette skal illustrere bevegelser i vannet, måten Alexa Still spiller det på gjør at jeg mister følelsen av jevne bølger eller strømmer. Hun blir også svært ustemt når hun presser klangen såpass mye. Tempoet hennes går mye opp og ned, og jeg savner en tydelig pulsføelse. Jeg skjønner at det kan være rubato til en viss grad med tanke på at det er havfrue som svømmer rundt i havet, men her går tempoet såpass mye opp og ned at det er litt ubehagelig å høre på. Rommet hun spiller i har lite akustikk, noe som gjør at klangen hennes blir litt tørrere og flatere, det er da det er enda viktigere å overdrive de musikalske virkemidlene.