Jeg jobbet sammen med Elias Skogdal, fagott. Vi tenkte at det var smart å jobbe sammen, siden vi begge kjenner instrumentet, og vet om hvilke utfordringer vi må ta hensyn til. Dessuten har vi et noenlunde likt ideal om hvordan en fagott skal høres ut og hvilket uttrykk opptaket skal ha. Produktet skulle ikke ha for mye klang. Vi var enige om at det kledde Mozart å ha en tydelig artikulasjon. Derfor hadde ikke opptaket egnet seg i et kirkerom eller for den sags skyld Lindemansalen, men for mye avstand til mikrofonene. U1018 gav akkurat lite nok etterklang for vårt bruk. Vi åpnet også for absorbsjonsplatene. Vi var ganske fornøyd med klangen.

Onsdag den 14.10.2015 tok vi opp materialet vi skulle bruke i produksjon. Vi satte opp mikrofonene midt mellom oss litt foran oss. Vi var like nærme mikrofonene. Vi satt og spilte. Når man står, er det lettere å bevege seg, og man kan lettere få et mer ujevnt resultat balansemessig. Vi satt noe lunde plassert midt i rommet.

Planleggingen var noe dårlig. Vi lagde klippeliste på stedet, noe vi kunne planlagt på forhånd. Da kunne vi både spart tid, men også gjort smartere valg med klipp i forhold til frasering, naturlige stopp osv. Klippelisten besto av ti forskjellige «takes» av varierende lengde. Vi gjorde først to takes, et av første og et av andre halvdel, som vi kunne ha som grunnlag/ en slags mal, som vi kunne ha for videre arbeid. Deretter stykket vi opp resten av stykke med jevne avstander som fulgte frasene. Noen takes måtte vi selvfølgelig gjøre flere ganger.

Ønskene og målene stod ikke i forhold til hverandre, men jeg synes klangen ligner noe av det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Kanskje ville jeg justert volum på fagott 1, en liten smule opp ved å plassere fagott 1 litt nærmere mikrofonene enn fagott 2. Dette for å fremheve foran akkompagnement.

Opptaksvolumet var noe høyt. Da vi skulle stille inn mikrofonen, spilte én av oss så sterkt vi kunne, men dette gir selvfølgelig ikke det samme volumet som når begge spilte moderat sterk. Tempo kunne også ha vært mer jevnt. Dette kunne vi løst ved å øve mer på forhånd. Men totalt sett er jeg fornøyd for oppgaven. Resultatet står sånn sett i tråd med arbeidsmengden.

Pausene synes jeg var noe av det vanskeligste å klippe. Man har gjerne en oppfatning om hvor lange pausene skal vare, men det er likevel vanskelig å lytte som en publikumer i forhold til dett når man er mitt i klippeprosessen. -Man blir gjerne litt «klippeblind»

Alt i alt er jeg fornøyd med resultatet i forhold til mengden arbeid som ble lagt i det.