Nasjonalstaten er den største demokratiske politiske enheten. Vi har internasjonale organisasjoner som EU og FN, men vi kan ikke omtale disse organisasjonene som demokratiske enheter. EU har rett nok et folkevalgt parlament, men den reelle makten i EU er lagt til kommisjonen og ministerrådet. Men innenfor rammen av nasjonalstaten som politisk beslutningsenhet, finnes det både globale, nasjonale og regionale utfordringer.

I det internasjonale samfunnet finnes det en rekke problemer som vanskelig kan løses på nasjonalt nivå. Internasjonal terrorisme, de globale miljøproblemene og ustabil internasjonal økonomi er eksempler på dette. Alle, eller de fleste, statene er enige om at dette er problemer som må løses i fellesskap. Det har likevel vist seg å være vanskelig å komme til enighet om tiltak.

Når statene likevel har kommet til enighet, er det ikke slik at alle trenger å bøye seg for flertallet. Og siden det ikke finnes noe internasjonalt maktapparat til å straffe dem som ikke følger flertallet, så kan enkelte stater la være å slutte opp om tiltakene, uten at det får konsekvenser.

De internasjonale organisasjonene kan miste legitimitet – EUs nye grunnlov ble forkastet i folkeavstemning i Irland. Deltagelsen ved parlamentsvalget i EU er bare på 43 %. I mange land var valgdeltagelsen ned mot 30 %. Når valgdeltagelsen blir så lav, er det stor fare for at de demokratiske institusjonene som en forsøker å bygge opp, aldri vil oppnå den legitimiteten som er nødvendig for å kunne fungere godt.

Mange av de «nye» demokratiene mangler demokratisk tradisjon. Det er ofte en utfordring for demokratiske stater å observere at statlige myndigheter i noen land begår overgrep mot egne innbyggere og fratar dem grunnleggende menneskerettigheter. I hvilken grad kan et land gripe inn i et annet lands indre anliggender slike tilfeller?

Eller hva om velgerne gjennom åpne valg velger ledere som ikke anerkjenner demokratiet? Hva om en politisk bevegelse som ønsker å oppheve demokratiet får flertall ved valg? Kan da andre land gripe inn når et lands innbyggere velger å si nei til demokratiet? Hvilken rett har de til det? Skal ikke den demokratiske viljen komme til sin rett? Eller sett fra den andre siden, kan et flertall ta fra et mindretall muligheten for senere å innføre demokrati gjennom valg?

Dersom den politiske aktiviteten i et samfunn synker slik at bare et mindretall av innbyggerne deltar, kan det være fare for at politikernes og det politiske systemets legitimitet forvitrer. Fra midten av 1960-årene har valgdeltagelsen ved valgene i Norge blitt stadig lavere, og lavest er den i kommune- og fylkestingsvalgene.

Dersom troen på de demokratiske institusjonene forvitrer, er det fare for at aktivitet blir flyttet fra demokratisk behandling til politiske særorganisasjoner og aksjoner. Miljøsaker er blitt stadig viktigere de siste tiårene, og miljøorganisasjoner som Bellona, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har fått økt innflytelse. Men dersom viktige vedtak i enkeltsaker blir fattet på grunnlag av press og aksjoner, kan mange avvise dem som illegitime vedtak.

Demokratiske prosesser tar ofte tid. Dette blir gjort fordi så mange grupper som mulig skal få komme til orde i viktige saker. I mange sammenhenger føler mange, særlig innenfor næringslivet, at disse prosessene tar altfor lang tid, og det har i de siste årene blitt reist krav om å effektivisere vedtaksprosessen i det offentlige. Svaret på slike ønsker har ofte vært å opprette offentlige selskaper som skal operere innenfor begrensede områder.

Disse selskapene har fått egne styrer som ikke blir oppnevnt gjennom offentlige valg, men gjennom ulike former for generalforsamlinger. Aktiviteten i slike selskaper er heller ikke underlagt offentlig og demokratisk styring. Dersom slike selskaper får ansvar over viktige samfunnsområder, er dette åpenbart en demokratisk utfordring. Når vi effektiviserer de politiske prosessene og overfører makt fra politiske institusjoner til for eksempel aksjeselskaper, står vi samtidig i fare for å redusere demokratiet. Dette er et dilemma.

Selv om demokratiet kan spores tilbake til de greske bystatene for flere tusen år siden, er demokratiet slik vi kjenner det i dag, en relativt «ung» styreform. Dersom interessen for og aktiviteten rundt det blir redusert, kan det være en stor fare for at demokratiet slik vi kjenner det, forsvinner og blir erstattet av mindre demokratiske styreformer.

Demokratiet som styreform kan bare overleve dersom det er åpenhet rundt prosessene, og aktivitet og interesse for det som skjer i de demokratiske institusjonene.