Eurasisk jerv (G. g. gulo)~

^[4] Noen steder kalles også jerven for 

vielfraß, som betyr 

fjellkatt).

wolverine, et uttrykk som trolig opprinnelig stammer fra uttrykket 

ulv».

~

Innhold  [skjul] 

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Av alle ormeartene i verden er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse. Den lever over det meste av Europa og i Asia, fra De britiske øyer i vest og til Kinasstillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, i Alpene og i Bulgaria opp til cirka 2 700 meters høyde over havet.^[1] I Skandinavia bare sjelden over 1 000–1 300 moh.^[2] I Norge er det påvist hoggorm på Hardangervidda.^[3]

Hoggorm med sikksakkmønster

Svart hoggorm

Nærbilde

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. I forhold til andre ormer i denne slekten (Vipera) har hoggormen et relativt lite hode. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun. Unge hoggormer kan være mørkebrune, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle.

Hoggorm kan også være hvit (albinisme) eller svart (melanisme). Dette skyldes en pigmentfeil, men den er ikke arvelig^{[trenger referanse]}. Hvit og svart gir dårligere kamuflasje i naturen, men svarte individer blir raskere oppvarmet av solen enn de lyse. Det kan forklare hvorfor svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste.

Bortsett fra mønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm eller slettsnok. Mens de to sistnevnte har runde pupiller, har hoggormen rødlige øyne med spalteformede pupiller. Dette kan imidlertid være vanskelig å se i forbindelse med hamskifte, siden slangenes øyne da blir ugjennomsiktige.

Hoggormen kan i likhet med andre ormer ikke høre, men den oppfatter lyden som markvibrasjoner. Den kløyvde tungen brukes til å avsette duftstoffer i det vomeronasale organ (også kalt Jacobsons organ), som sitter i ganetaket og forsterker luktesansen. Dette gjør hoggormen til en ypperlig jeger.

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Voksne individer veier typisk 150–200 gram og blir omkring 60–70 cm lange,^[2] men den kan bli opptil 90 cm.^[4] Hunnen blir litt større enn hannen.

Hoggormen kan bli opptil 20–25 år gammel, men omkring 12 år^[5] regnes gjerne som en gjennomsnittlig levealder.

Gift og gifttenner[rediger | rediger kilde]

Hoggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør i tennene. Giften er en blanding av ulike enzymer og polypeptider og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget.

Underarter[rediger | rediger kilde]

To underarter anerkjennes.^[5][6]:

V. b. sachalinensis, som er vanlig i fjerne østen (Sakhalin, Amur og Nord-Korea), ble tidligere regnet som en underart, men denne har siden fått status som en egen art: V. sachalinensis.^[6]

Adferd[rediger | rediger kilde]

Hoggormene er vekselvarme dyr, det vil si at de varmes opp av omgivelsene (lufttemperaturen og solstrålingen) omkring seg. Når det er kaldt i været vil de være trege i bevegelsene. Da kan man ofte finne dem på steiner eller stubber som er eksponert for solskinn, der de forsøker å få opp kroppstemperaturen. Hvis man opplever å se en hoggorm, ser man den ofte på veien. Det er fordi de tiltrekkes av den varme asfalten som de bruker til å varme seg på.

Hoggormen liker seg godt i lyng med bare fjellflekker imellom, spesielt der det er varmt og solrikt. Den trives ikke på fuktige steder, men må ha tilgang til vann i nærheten. På nordlige breddegrader, som for eksempel i Skandinavia, er hoggormen mest aktiv om dagen, eventuelt morgen eller kveld. Den er også en utmerket klatrer, og kan godt klatre i trær.

Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det.

Hoggormen overlever maksimalt en halvtime i kuldegrader, så i de kaldeste strøkene av utbredelsesområdet, som i Skandinavia, ligger den i dvale om vinteren. Som regel samles det flere individer, opptil mange hundre, som overvintrer sammen. De går normalt i hi i september - oktober måned.^[7] Hiene finner de i frostfrie jordhuler og steinrøyser, gjerne i sørhellinger uten for mye vegetasjon slik at bakken raskt varmes opp av solen om våren. De kommer ut av hiet igjen i april eller mai i store deler av landet, men på Vestlandet kan den komme ut allerede i slutten av februar. Hannene kommer ut to til tre uker før hunnene. Noen dager etter at de har kommet ut av hiet skifter de ham, det vil si at det ytre hudlaget løsner og vrenges av. Deretter kan de ha fra ett til flere hamskifter i løpet av sommeren.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Føden består for det meste av smågnagere, men stålorm, og amfibier som frosker, padder og firfisler er også hyppig på menyen til hoggormen. Nå