Den nye retning mente at overgangen til sosialisme måtte komme primært gjennom masseaksjoner utenom de folkevalgte organene. Det gjaldt å erobre makt i det økonomiske livet, fordi dette ble oppfattet som samfunnets basis. Derfor fikk fagbevegelsen en helt sentral rolle, likestilt med partiet. 

Den nye retningen erobret flertallet i partiet i 1918 og i Landsorganisasjonen (LO) i 1920.

Under inntrykket av den russiske revolusjonen gikk Arbeiderpartiet inn i Den kommunistiske internasjonalen, Komintern. Men det ble raskt klart at partiet stod politisk fjernt fra Internasjonalens leninisme.

Mens Arbeiderpartiet primært ville slåss om makta over økonomien, ville Komintern «knuse staten». Mens Komintern krevde underordning fra de nasjonale medlemspartiene, ønsket Arbeiderpartiet å følge en vei tilpasset de norske forholdene. I 1923 gikk partiet ut av Komintern, og Norges Kommunistiske Parti ble dannet.
Da de store økonomiske krisene oppstod etter 1920, kom arbeiderklassen på defensiven; kamp om makta i økonomien førte ikke fram i tider med massearbeidsløshet. Presset for å finne løsninger på kriseforholdene «der og da» vokste. Lederskapet i arbeiderbevegelsen var også redd for at høyreradikale kunne fiske i rørt vann og få med seg arbeidsløse, noe som skjedde i flere europeiske land. 

NS sto i utgangspunktet for en elitistisk liberalisme, med en god del fascisme. Partiet stilte til valg i 1933, men oppslutningen var dårlig. Mellom 1935 og kommunevalget 1937 sa mange opp medlemskapet, og lokallag ble lagt ned.