Bukspyttkjertelen er kledd med bukhinne bare på forsiden, og vi sier derfor at den ligger halvt retroperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge. Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side, en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Til høyre, inntil hodet, ligger tolvfingertarmen i en C-formet bue; til venstre for halen ligger milten som den henger bindevevsaktig sammen med. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene (aorta og vena cava inferior).

Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner fordøyelsessaft (bukspytt) og som ledes gjennom en utførselsgang (ductus pancreaticus) inn i tolvfingertarmens bakside. Denne gangen går inne i organet, der den opptar tallrike mindre ganger. Av og til kan hovedutførselsgangen dele seg, slik at den munner ut i tarmen på to (eller flere) steder. Inne mellom de bukspyttproduserende kjertlene ligger det en annen type celler, gruppert i små «kjerteløyer», som produserer hormonet insulin (av latinsk, insula, som betyr øy). Disse kjertlene har ingen utførselsganger, men tømmer seg direkte i blodbanen.

Som alle hormonproduserende organer har bukspyttkjertelen en rik blodtilførsel. Den mottar blod fra miltarterien, leverarterien og fra arterien som forsyner deler av magesekken og tynntarmen. Det venøse blodet ledes inn gjennom portvenen (vena portae) til leveren. Nerveforsyningen skjer gjennom det autonome nervesystemet. Den parasympatiske nerveforsyningen stimulerer fordøyelsesaktiviteten og kommer fra den tiende hjernenerve (nervus vagus), mens den sympatiske nerveforsyningen (hemmer aktiviteten) kommer fra grensestrengen via en stor nerveknute i bukhulen (ganglion coeliacum). Nervefibrene følger blodkarene inn i kjertelvevet.

Bukspyttkjertelens funksjon er todelt, idet den både lager bukspytt til fordøyelsen og hormoner.

Fordøyelse

Mesteparten av kjertelvevet produserer fordøyelsessaft, som er en basisk væske med forskjellige enzymer. For proteinnedbrytningen dannes forstadiet til enzymet trypsinogen, som aktiveres i tarmen. I motsatt fall ville bukspyttkjertelen ha fordøyet seg selv. For spaltingen av karbohydrater dannes det en rekke enzymer, alt etter hvilket karbohydrat det er snakk om (for eksempel amylase som spalter stivelse til maltose eller maltsukker, og maltase som spalter maltosen videre til glukose eller druesukker). Dessuten dannes det lipase som aktiviseres ved gallen og spalter fett til glyserol og fettsyrer. Det basiske bikarbonatet bidrar til å nøytralisere det sure tarminnholdet fra magesekken.

Mengden av fordøyelsessaft reguleres dels gjennom hormoner (sekretin og pancreozymin) som dannes i tynntarmen og på en måte gir bukspyttkjertelen «beskjed» om hva tarmen inneholder. Dels reguleres den gjennom nerveimpulser, også psykogent-reflektorisk (for eksempel ved tanken på god mat, lukt, smak). Produksjonen av fordøyelsessaft kan komme opp i én liter i døgnet.

Hormoner

Bukspyttkjertelen inneholder også cellegrupper som kan produsere hormonene insulin og glukagon. De ligger inne i det øvrige kjertelvevet. Disse to hormonene virker motsatt av hverandre.

Insulin senker sukkerinnholdet i blodet ved å øke opptaket av sukker i vevet og ved å fremme dannelsen av stivelse (glykogen) i leveren. Produksjonen reguleres først og fremst av sukkerinnholdet i blodet. En økning av dette er en direkte stimulans for Langerhans' øyer til å danne mer insulin og derved motvirke blodsukkerøkningen. Svikt i insulinproduksjonen fører til diabetes. Den høye blodsukkerkonsentrasjonen vanskeliggjør sukkerresorpsjonen fra nyrekanalene (tubuli), og gjør urinen sukkerholdig (glukosuri). Det fører også til økt væsketap og en rekke andre forandringer i organismen.

I motsetning til insulin, forårsaker glukagon tvert imot en økning av blodsukkerinnholdet ved at det setter i gang en økt nedbrytning av stivelse (glykogen).

UTTALEadenosintrˈifosfat