EU styres av syv organer, som har ulike funksjoner:

Organene har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er dels overnasjonale,  mellomstatlige i sin utforming og virkemåte. 

Beslutningene i EU former offentlig politikk på en rekke viktige områder. Mens samarbeidet historisk startet innen kull- og stål (1952), beslutter EU i dag på de fleste saksområder, slik som økonomi, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring, miljøpolitikk, sosiale standarder, med mer.

Skrittvis har EU innført en lovgivningsprosess med regler og standarder for samarbeidsområdene. Et rettslig system ser til at reglene overholdes, med EU-kommisjonen som en overvåkende myndighet og EU-domstolen som øverste dømmende instans.

I 1994 var Norge igjen klar for EF-kamp. Eller EU, som det nå het. Et flertall på Stortinget var for EU, det samme var regjeringen. Politikken var dominert av EU-kamp; Norge fikk klare ja- og nei-partier. Denne gang stemte 52,2% av Norges befolkning nei til norsk medlemskap i EU. Sverige, Finland og Østerrike fikk derimot flertall i sine folkeavstemninger om medlemskap og ble med i EU fra 1. januar 1995.

I dag ikke Norge medlem av EU, selv om landet er sterkt knyttet til EU gjennom EØS-avtalen, samt at Norge deler mange av EUs prinsipper. Dette er fordi flertallet i Norge fryktet å miste råderetten over naturressursene og mulighetene til å bestemme over egent land. EU ble sett på som et multinasjonalt konsern, der et lite land som Norge ville ha svært liten mulighet til å påvirke beslutningene.