·         Kunne ta riktige beslutninger 

·         Arena for meningsutveksling og egne meninger

·         Bindeledd 

·         Prioriterer og vinkler informasjon 

·         Folkets vakthunder 

·         Mediene bestemmer ikke hva vi skal mene, men hva vi skal mene noe om 

·         Den fjerde statsmakt

·Sivil ulydighet, politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte loven.

·Tverrpolitisk, når en politisk sak eller en prosess går på tvers av (dvs. ikke følger) de tradisjonelle partiskillene.

· Utenomparlamentarisk, brukes om politiske prosesser og påvirkningsforsøk som går «utenom» de formelle politiske organene, som f.eks. Stortinget.

Det har vist seg at aksjoner har en begrenset effekt. Det tar mye tid og ressurser å iverksette store aksjoner, og ofte kommer aksjonistene for sent inn i den politiske beslutningsprosessen. Aksjoner får ikke stor oppmerksomhet før politikerne allerede har tatt et standpunkt og ikke kan snu uten å tape anseelse.

Likevel kan man nok si at når det f. eks. gjelder miljøspørsmål, kan det være grunn til å tro at aksjoner som miljøbevegelsen har stått bak, på lang sikt har gjort viktige miljøproblemer kjent for allmennheten og fått dem opp på den politiske dagsorden.

Landsorganisasjonen (LO): Paraplyorganisasjon for flere arbeidstakerforbund (eksempelvis fellesforbundet). LO legger blant annet sterk vekt på arbeidsmiljø, høyere lønn, mer fritid og pensjonsrettigheter.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO): Arbeidsgiverens hovedorganisasjon. Jobber for bedre rammebetingelser for private bedrifter. 

Forhandlingsprosesser - Avtaler knyttet til lønn og arbeidsforhold blir bestemt under tariffoppgjøret. Staten kan gå inn å regulere forhandlingene ved behov (for å løse eventuelle konflikter), men skal i utgangspunktet gjennomføres uten statelig innblanding. 

Mange organisasjoner er representerte i statsforvaltningen. De midlertidige rådene forbereder lovendringsforslag, mens de permanente rådene skal veilede diverse offentlige institusjoner. Når regjeringen utarbeider lovforslag, er det vanlig å kalle inn berørte organisasjoner til høring.

Medier visker ut grensen mellom rapotasje og underholdning. Mediene har en tendens til å sette parter opp mot hverandre for å danne kontroversielt og gjennom det generere seere.      

FRA PARTIJOURNALISTIKK TIL KOMMERSIELLE EIERE
·      Partijournalistikk er at pressen blir eid og styrt av partipolitiske interesser. Dette ble gjort fra 1800-tallet og frem til 1970-årene. Dagsavisen (Arbeiderbladet) var knyttet til Arbeiderpartiet, Dagbladet var knyttet til Venstre og Aftenposten var knyttet til Høyre. Det som ble skrevet kunne likne propaganda.

·      1970-årene – sosiale og politiske endringer bidro til å løse opp partibåndene.

·      Mediene har fått eiere som ser på mediene som interessante steder å investere og tjene penger. 

·      I 1980-årene ble det åpnet for privat reklamevirksomhet.

·      Siden 1990-årene har det foregått eierskifte, oppkjøp og sammenslåing. Vi har nå fire dominerende eiere av norske medier:

o   Schibsted ASA

o   A-pressen

o   Egmont

o   Bonier

·      Mange er bekymret over at så få eiere kontrollerer mange aviser. Eierkonsentrasjonen i det norske avismarkedet er oppsiktsvekkende høy sammenliknet med andre land

·      Kommersialiseringen har ført til økt konkurranse mellom mediene. De vil tjene penger og må derfor vinne lesere, lyttere og seere. 

·      NRK er eid av staten, og er avhengig av statlig støtte og seernes lisensavgift. Det er usikkerhet rundt om man skal beholde NRK-lisensen.

·      http://journalisten.no/story/3058

·      http://www.vg.no/nyheter/innenriks/stortinget/stortinget-vil-at-alle-skal-betale-nrk-lisens/a/23619919/

PR-BYRÅENE

SOSIALE MEDIER
• Sosiale medier blir stadig en større del av hverdagen til alle mennesker, også politikere.

• Politikerne når ut til de gruppene de trenger å nå ut til, og får flere og flere følgere.

• Dette vil mest sannsynlig påvirke neste stortingsvalg. Selv om det fikk begrenset betydning ved forrige stortingsvalg, men da var det ikke så utbredt blant politikerne som den dag i dag.

• Alt på sosiale medier blir plukket opp av de store mediene på nettet.

• Sosiale medier er en måte for mange å utvikle et felleskap hvor man kan diskutere og dele hverandres meninger.

o Advares mot overvåkning og sensur fordi dette kan ødelegge de sosiale mediene.

o Noen mener at privat informasjon som deles på nettet kan bli misbrukt.

o Noen mener at de nye mediene kan brukes til å manipulere store befolkningsgrupper gjennom kampanjer og lignende.

http://forskning.no/media-valg-internett-kommunikasjon-medievitenskap-politikk/2013/07/sosiale-medier-gir-politikere

FORUM: ER MEDIENE EN TRUSSEL MOT DEMOKRATIET
Media i demokratiet skal informere publikum og avdekke maktmisbruk  

Media har blitt mer interessert i å underholde et publikum en å informere

Mediene må velge hvilken sak di legger vekt på det kan føles 

Noen tror at media har for tette bånd bed polakkene di skal kritisere 

Media er en viktig del av et funksjonelt demokrati det bidrar fri flytende Information og fremmer dialog

Mange tror at debatten splittes opp i del spørsmål og blir ren underholdning

Har vi nå så mange medier at de fleste perspektiver slipper til?

Over kritisk? Kan mediekritikk få helle den politiske klassen til å se ut som en gruppe egoistiske og udyktige maktmennesker.  

Elitestyring, di med lavere utdanning tar medier som underholder mer ofte en di som informerer og utdyper.

Internett blir viktigere i demokratiet men har ikke journalistisk objektiv eller idealer

Di som eier media har mye makt i det som er satt på dagsorden 

· Som et resultat av medias voksende posisjon (omtales som den tredje verdensmakten) kan så å si alle finne informasjon om alle på internett. Dette har ført til at både organisasjoner, bedrifter og offentlige organer er opptatt av hvordan de blir fremstilt i medier. Derfor bruker de ofte PR-byråer også kalt informasjons- eller kommunikasjonsbyråer.
 

· PR dreier seg om kommunikasjon som fremmer holdninger og atferd med formål om å påvirke mottakeren. PR-byråene ligner reklamebyråer, men hovedprioriteten skiller seg, da det ikke er å nødvendigvis øke salget av visse varer. Deres formål er å skape oppmerksomhet rundt saker, så de kan påvirke holdninger rundt saken. Eksempel er oppmerksomhet på godt og vondt rundt politikere. 
 
 

·  Kort oppsummert bruker PR-byrået hensiktsmessige strategier for å fremme sakene sine.
Ulike strategier kan være:

- Skape oppmerksomhet om for eksempel visse saker, personer og bedrifter.
Der PR-byråer ansettes med strategi om få kunden til å skille seg ut og oppnå oppmerksomhet.

- Kontrollere informasjon.
Der PR-byråene ansettes for å hindre spredning av informasjon, eller skaffe en viss informasjon. Dette er en viktig strategi for å styrke sin posisjon i samfunnsbildet. Kort oppsummert gir makt over informasjon deg mulighet til å vinne politisk innflytelse.

- Skape positive mediebilder.
Etter at Internett og mediene fikk så stor makt i samfunnet har også fordelingen av goder flyttet seg over på denne plattformen. Dette fører at aktørene konkurrerer i media om seernes og lesernes tillit og sympati. Kort oppsummert går denne strategien ut på å framstå med troverdighet og handlekraft.
 
 

· Partier og offentlige organisasjoner bruker PR-byråer:
I Norge har ikke partiene lov å reklamere for seg selv, ellers hadde vi sett politikere fremme sine punkter i reklamepausene på tv hele tiden. Men, de skaper oppmerksomhet rundt seg på andre måter, ved å bli omtalt i medier og fremmer deres syn gjennom intervjuer eller offentlige debatter for å ta noen eksempler. Det er her PR-byråene kommer inn, for de hjelper partiene og organisasjonene med hvordan de fremstår i medier. Og de hjelper de, til å fremstå bedre. Dette er en strategi og PR-byråene blir ansatt for å utvikle effektive strategier foran valgkampene.
Dette gjør at de store PR-byråene som samarbeider med politiske organer for en betydelig innsikt i den politiske beslutningsprosessen. Eksempler på konsekvenser av dette er at framtredende eks-politikere starter i PR-bransjen etter de går av, som PR-konsulenter. Det er mange som mener at dette ikke er riktig, da tidligere politikere kan selge sin kunnskap og erfaring til betalingsvillige pressgrupper på denne måten.

Eksempel: Som sagt over, så er PR-byråers formål å skape oppmerksomhet rundt saker, så de kan påvirke holdninger rundt saken. Eksempel er oppmerksomhet på godt og vondt rundt politikere: Mange jublet da Manuela Ramin-Osmundsen ble barne- og likestillingsminister sent i 2007. Hun var den første norske statsråden med innvandrerbakgrunn. Ramin-Osmundsen overrasket mange da hun satte inn en nokså ukjent kvinne som barneombud, selv om han som hadde stillingen, ønsket å fortsette. Det kom frem at Ramin-Osmundsen hadde mange og mektige motstandere, og at disse kritikerne brukte mediene i kampen mot den nye statsråden. Sett med medienes øyne: Ramin-Osmundsen hadde prøvd å skjule bekjentskapet med og hadde ikke sagt hele sannheten om hva som ble sagt på en fest i forkant av utnevnelsen. Slaget var tapt. På en ydmykende pressekonferanse med statsministeren i februar 2008 erklærte hun sin avgang.