Vi har to hovedtyper av organisasjoner. Den ene er interesseorganisasjoner. Det er er organisasjoner som ivaretar medlemmenes materielle eller økonomiske interesser. De viktigste her er arbeidstagerorganisasjonen Landsorganisasjonen i Norge (LO) med over 900 000 medlemmer og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som representerer bedriftene i det private næringslivet. Elevorganisasjonen er også en interesseorganisasjon. Arbeidstakerorganisasjonene jobber for å bedre lønns- og arbeidsvilkårene for medlemmene sine ved å påvirke politikere og staten.

Den andre hovedtypen er ideelle organisasjoner, som kjemper for ideelle verdier. Det kan for eksempel være en bestemt tro eller bestemte holdninger. Eksempler på slike organisasjoner er miljøvernorganisasjoner som Natur og Ungdom, humanitære organisasjoner som Redd Barna, idrettslag, musikkforeninger og ulike religiøse foreninger.

I tillegg har vi såkalte adhocorganisasjoner. Det er organisasjoner som er dannet som følge av folks engasjement i en spesiell sak over et begrenset tidsrom.


Hvordan kan organisasjoner påvirke politikken?
Gjennom formelle kanaler.

Organisasjonene kan bli representert i styrer, ulike råd og utvalg og i komiteer. Her kan de få lagt fram sine synspunkter. De kan også være høringsinstanser i saker som de offentlige myndighetene kommer med. Det er fast praksis at departementene sender viktige saker ut til høring før sakene blir avgjort eller sendt til Stortinget. Det vil si at de som blir berørt av en sak, eller som har spesiell kunnskap om den, får anledning til å uttale seg.

Organisasjonene kan ta direkte kontakt med departementer og andre statsinstitusjoner. Dette gir dem tilgang til informasjon og muligheter til å påvirke avgjørelsene i enkeltsaker. De kan også påvirke politikere direkte gjennom lobbyvirksomhet.

Forskjellige organisasjoners politiske innflytelse
Organisasjonsfriheten er en grunnleggende demokratisk rett. Men organisasjonskanalen sikrer ikke lik innflytelse for alle samfunnsgrupper, fordi noen organisasjoner er ressurssterke og andre er ressursfattige. Kontakten med mediene er også blitt stadig viktigere for flere og flere organisasjoner. Organisasjoners politiske innflytelse er avhengig av de samlede politiske ressursene til den enkelte organisasjonen:

Samtidig er organisasjonene i arbeids- og næringslivet med på å fordele goder og byrder gjennom lønnsoppgjørene.

Mange aksjoner er tidsavgrensede og gjelder bare en sak. De blir kalt Ad-hoc aksjoner. Slike aksjoner er politiske virkemidler som en stor del av den norske befolkningen har vært med på å bruke. Grunnen til at så mange deltar i aksjoner, kan være at de synes det er lettere å engasjere seg i enkeltsaker, og at det oppleves som en effektiv måte å nå fram med meningene sine på.

Ikke-voldelige aksjoner som åpenbart er i strid med eller på kanten av loven, som gjøres i full offentlighet, og der hver deltager har en personlig moralsk overbevisning om at de handler riktig, kalles sivil ulydighet. Alta-aksjonen, trafikkblokader, skattestreik og husokkupasjoner er eksempler på slike aksjonsformer.

Aksjoner og mediene

For å få oppmerksomhet om aksjonen må en få hjelp fra massemediene. Mediene spilte en sentral rolle under Alta-aksjonen. Aksjonen var helt avhengig av at radio, aviser og TV brakte budskapet fram til folk. Aksjonen nådde også ut til utlandet, og dette ga et økt trykk på aksjonen.

Det at mediene kan ta opp saker, gir dem makt. Ofte blir politikere tvunget til å følge opp en sak som mediene har tatt tak i. Noen mener at mediene ofte velger det som er spesielt eller sensasjonelt, samt legger vekt på personer, kjendiser, klær og utseende mer enn saker som tar for seg viktige temaer knyttet til for eksempel politikk.

1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.