<?xml version="1.0"?>
<rss version="2.0">
   <channel>
      <title>Meningen med livet by Harald</title>
      <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5</link>
      <description>Lim inn ditt bidrag</description>
      <language>en-us</language>
      <pubDate>2017-02-10 10:05:33 UTC</pubDate>
      <lastBuildDate>2017-02-10 13:42:31 UTC</lastBuildDate>
      <webMaster>hello@padlet.com</webMaster>
      <image>
         <url></url>
      </image>
      <item>
         <title></title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036522</link>
         <description><![CDATA[<div>Myten om Sisyfos handler om en mann som er dømt til å rulle en stein opp en bakke for å se den trille ned igjen gang på gang i all evighet. Teksten har vært en del av diskusjonen, om det egentlig er en mening i det han gjør.  I utdraget av essayet myten om Sisyfos av Albert Camus, diskuterer han dette. Utdraget starter med hans tanker rundt selvmord. Ettersom selvmordet betyr at vedkommende åpenbart ikke finner meningen med livet, men har livet noen mening? <br><br><br>Dette er fordi vi ofte sammenligner våre liv med hans. Våre ulike prosjekter og dagligdagse gjøremål kan sammenlignes med denne evige rullende steinen.<br><br></div>]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:06:57 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036522</guid>
      </item>
      <item>
         <title></title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036654</link>
         <description><![CDATA[<div>Det absurde livet er ikke verdt i å leve, det har ingen mening. «Jeg har således trukket tre konsekvenser av det absurde – det er mitt opprør, min frihet og min lidenskap.», fra Myten om Sisyfos. Bare fordi livet er absurdistisk må en ikke tro at den eneste muligheten er selvmord mener Camus. Han sier at ved hjelp av bevisstheten kan vi lage en egen leveregel for oss og holde oss til denne. Det kan være alt fra det vi står for, og det vi ønsker å stå for. Denne leveregelen eller grunnen folk skaper til seg selv for å kunne leve, blir fort en grunn en er villig til å dø for også. En som kjemper for å beskytte landet sitt vil ikke være redd for å dø for det han gjør, og han er faktisk villig til å dø som en beskytter av sitt land.<br><br></div>]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:07:39 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036654</guid>
      </item>
      <item>
         <title></title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036733</link>
         <description><![CDATA[<div>Ifølge Camus er universet meningsløst, allikevel trenger ikke det nødvendigvis å bety at livene våre også er meningsløse. Camus avslutter essayet med: «Selve kampen for å nå høydene er nok til å fylle et menneskehjertet. Man må forestille seg Sisyfos lykkelig.» Sisyfos er dømt til evig og meningsløst arbeid. Slik som vi er dømt til eksistens i et meningsløst univers. Arbeidet Sisyfos er dømt til er en metafor for eksistensen vi er dømt til. I dette sitatet får Camus frem at vi allikevel kan fylle våre hjerter med kampen som er å eksistere. Slik som vi forestiller oss Sisyfos lykkelig i meningsløst arbeid skal vi selv være lykkelig i et meningsløst univers. Vi kan trosse universets meningsløshet, å jage lykke blir en mening i seg selv.</div>]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:08:08 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153036733</guid>
      </item>
      <item>
         <title></title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153037155</link>
         <description><![CDATA[<div>Ifølge Camus’ absurdistiske syn, er eksistens meningsløst. Alt er tilfeldig. At akkurat jeg er født inn i denne verden, at det var akkurat slik historien skulle gå at mitt slektstre skulle videreføres og at det var slik historien skulle forløpe, er tilfeldig. Hvis universet skulle, som Camus skriver, plutselig tømmes for lyd, lys, masse og illusjoner vil mennesket føle seg frem i mørket. Som han sier så er «eksilet uten trøst fordi man er fratatt minnet om et tapt hjem, et lovet land.» Denne følelsen er grunnleggende følelsen av absurditet. Likevel vil jeg stille spørsmålet: er virkelig Sisyfos, mennesket bundet til å alltid følge et prosjekt, virkelig fanget? Kan ikke også Sisyfos finne mening gjennom det å dytte steinen, når han står på toppen av fjellet og får, i et kort øyeblikk, nyte friheten og utsikten han står <em>overfor</em>? Prosjektet gir mening i møte med andre mennesker. Mennesket gir mening for andre i møte med andre mennesker. Dette kan bety, at friheten er i seg selv å eksistere, fordi om man ikke hadde eksistert ville man ikke hatt totalt frihet. Samtidig kan det diskuteres hvor vidt noe som ikke eksisterer i utgangspunktet har behov for det – behovet eksisterer jo ikke.</div>]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:10:30 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153037155</guid>
      </item>
      <item>
         <title>Camus så ingen mening med livet, men han var ingen nihilist av den grunn. Han mente at det ikke var noen iboende mening med livet, og han kalte menneskets tendens til å søke etter mening der det ikke er noen, for det absurde. Selv om Camus mente menneskets søken etter meningen med livet var håpløs, så mente han ikke at alt var uten verdi. Han mente man burde omfavne det absurde, og verdsette aspekter ved livet likevel. I Myten om Sisyfos skriver Camus: «Jeg har således trukket tre konsekvenser av det absurde – det er mitt opprør, min frihet og min lidenskap». Denne setningen illustrerer godt hvordan Camus finner verdi i livet uten mening. Opprør kan i denne konteksten bety Camus’ vilje til å fortsette til tross for «avsløringen» av det absurde, og også viljen til å ikke begå selvmord. Friheten kan være hans evne til å la være å tilpasse seg til religiøse doktriner og andre moralske koder, mens lidenskapen kan bety hans verdsettelse av livet og at han innser at han må gjøre det meste ut av den korte tiden han har.</title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153037516</link>
         <description><![CDATA[]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:12:28 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153037516</guid>
      </item>
      <item>
         <title></title>
         <author></author>
         <link>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153041609</link>
         <description><![CDATA[<div>Verden er i seg selv meningsløs. De meningene som tillegges verden, er menneskets egenskapte illusjoner. Camus skildrer i Myten om Sisyfos hvordan mennesket unnviker meningsløsheten ved å hengi seg til illusjonen av fremgang og formål. «Vi lever på fremtiden: ‘i morgen’, ‘senere’, ‘når du får en stilling’, ‘med alderen vil du forstå’. Disse inkonsekvenser er beundringsverdige, for tross alt dreier det seg om å dø,». Mennesket er som Sisyfos, dømt til meningsløsheten. Hver dag dyttes stenen opp bakken, og hver dag må mennesket se den rulle ned. Rullingen av stenen utretter ingen forskjell, og er av ingen verdi. Enhver pålagt mening til Sisyfos sitt arbeid vil være en illusjon, og fraskilt virkeligheten. Uavhengig av hvor meningsfylt Sisyfos selv opplever sitt eget arbeid, vil arbeidet aldri ha noen reell verdi. </div>]]></description>
         <enclosure url="" />
         <pubDate>2017-02-10 13:29:28 UTC</pubDate>
         <guid>https://padlet.com/haralder/c1gc9xx0w6g5/wish/153041609</guid>
      </item>
   </channel>
</rss>
