Jeg forestiller meg at det er svært vanskelig å balansere mellom familieliv og jobb som agent under dypt dekke. Personlig ville jeg betraktet en sånn jobb som et hinder for mine målsettinger og verdier utenfor jobb. For noen år siden kunne jeg antagelig håndtert dette bedre, da jeg var ung og selvoppofrende.

Det er også en ulempe at jeg kan bli svært glad i mennesker, uavhengig av miljø og sammenheng. Dersom jeg ble nødt til å infiltrere et miljø, hvor jeg stadig måtte lyve, hadde én av to ting skjedd. Enten hadde jeg blitt kvalm av min egen løgnaktighet, ellers hadde jeg risikert å få sympati med miljøet jeg infiltrerte. Jeg kunne antagelig blitt rammet av agentsyndromet.

Jeg må følgelig konkludere med at jeg ikke hadde taklet et liv under dypt dekke særlig bra.

For å bli illegalist må du kunne gi opp livet du allerede har. Man må være villig til å forlate livet og familien her hjemme. Omstillingen til et nytt liv er også stor, og det er trolig en stor følelsesmessig påkjenning å leve som illegalist. Et annet argument for å ikke bli illegalist går på immunitet. Dersom du skulle bli oppdaget i det hemmelige livet så hadde konsekvensene vert store, du hadde mistet muligheten til å reise hjem igjen.

Dersom personen allerede var straffeforfølgt i sin egen stat, og fikk tilbud om å være illegalist for å slippe straffen, så hadde nok saken vert annerledes. Fritak for fengsel er nok en av de faktorene som hadde gitt motivasjon. En annen faktor kan være økonomisk vinning. Staten kan gi deg store fordeler økonomisk for å leve under dypt dekke. Livssituasjonen en står i er også en viktig faktor, kanskje du har lyst å starte et nytt liv, og føler et liv i dypt dekke er en vinn-vinn-situasjon?

Det å leve under dypt dekke, tror jeg ikke er noe for meg. Jeg er en følsom person og hadde mest sannsynlig blitt over-knyttet til min nye identitet. Agentsyndromet omhandler virkelighetsforvirring, og jeg hadde nok falt under den kategorien.

Uansett hvor stor vinningen av et oppdrag hadde vert, så hadde nok det sosiale tapet vert større for min del. Dersom jeg likevel sto i situasjonen, så hadde jeg vert veldig oppmerksom på dette med agentsyndrom, da jeg står i fare for det. Ved å være oppmerksom og ta et steg tilbake for å tenke over situasjonen er, gjør at du kommer langt. En partner tror jeg også hadde hjulpet meg for å få en realitetssjekk imellom slagene.

Jeg tror at det for meg hadde vørt vanskelig å leve under dypt dekke. Hvor det hadde blitt vanskelig å lagge til side den norske kulturen, og måten å leve på for å tilpasse seg og passe inn i en ny kultur. Det er forskjell på hvordan man må tilpasse seg kulturen dersom man er legalist, kontra illegalist. Som legalist er det forståelse for at du som "utlending" ikke tilpasser deg kulturen på samme måte som resten av befolkningen. Som illegalist stiller det store krav til deg at den nye kulturen blir som "din egen".

Jeg tror at dette ville vært vansklig for meg, både fordi jeg har sterk tilknyting til Norge, men også fordi at sosiale medier gjør det mulig å ha kontakt med hjemlandet, familie og venner. Som en person som er veldig hjemmekjær, tror jeg ikke at jeg hadde klar å motstå muligheten til å ha kontakt med min "gamle identitet". Derfor er det fare for at jeg ville virket lite troverdig, eller gjort feilsteg som kunne blåst identiteten min.

Hvis jeg skulle sett på hvordan det ville vært mest oppnåelig for meg å operere under dypt dekke, ser jeg for meg at den beste måten ville vært å bli rekruttert slik som i boken "Russians among us", altså sammen med en person som står meg nærmest, og måtte den lange og seriøse treningen de får.

Men til syvende og sist ser jeg ikke for meg at jeg er en illegalist da jeg er dårlig på å lyge, får dårlig samvittighet, og hadde nok antagelig fått kjenne stort på agentsyndromet.

Hvis man skal kunne havne i denne situasjonen må man nesten bli fanget opp veldig tidlig, slik som nå når jeg ha mann og barn er det helt utenkelig og skal leve med en annen identitet.

Jeg trur ikke jeg ville vært en god agent av flere grunner. Første er at jeg ville garantert fått agentsyndromet - jeg blir fort glad i både folk og steder som er et dårlig utgangspunkt. I tillegg kan har jeg en dårlig egenskap hvor jeg tenker samtidig som jeg prater og faren for at jeg ville sagt noe jeg ikke burde si ville vært stor. Det å skulle bli og leve som en illegalist er nok enklere å få til bra da man er veldig ung og ikke har noen erfaring i å leve i et samfunn. Når man er barn/ung så lever man gjennom en familie. Det å rekrutteres og kunne leve som en illegalist fra man er ungvoksen er nok enklere enn dersom man skulle blitt det i voksenalder.

På generelt grunnlag har jeg også problemer med å forholde meg til "sannheter" som ikke er sant. Jeg sliter med å opprettholde en historie jeg vet ikke stemmer som igjen fører til at jeg går tilbake til sannheten når jeg prater, noe jeg ikke ville oppdaget før etter jeg hadde sagt det. Dersom jeg skulle vært i denne situasjonen måtte jeg jobbet enormt med virkelighetsoppfatningen min for at den til slutt skulle blitt sannheten. Ergo jeg hadde lidd av agentsyndromet for å klare å opprettholdt en falsk identitet og fiktiv livshistorie. Dette ser jeg igjen på som problematisk da jeg ikke tror det gjør jobben som agent levedyktig. Dersom min nye identitet til slutt hadde blitt min identitet ville det igjen gjort det vanskelig å skulle infiltrere et miljø med hensikt om å vinne på noe i andre enden fordi jeg hadde slitt med å gjøre noe sånt mot menneskene som nå hadde blitt en del av mitt liv.

Dersom jeg hadde fått god nok trening og følt at jeg hadde et godt konstruert legend, slik at jeg kunne leve som en hvilken som helst borger i vertslandet, tror jeg integreringen ville gått fint. Jeg har erfaring med å tilpasse meg nye miljøer, personer og kulturer, og ser på det som en styrke. På en annen side måtte jeg levd i en konstant frykt for å bli avslørt uten å vise det, særlig i oppstartsfasen, og spesielt med tanke på den teknologiske utviklingen som helt ærlig skremmer meg.

Jeg kan også forstå hvorfor agentsyndromet eksisterer. Lever man lenge nok i et land under dypt dekke, kan grensen mellom virkelighet og dekke fort bli uklar. Det er noe jeg selv ville vært bekymret for, selv om man er bevisst på at det kan skje. Spesielt gjelder dette dersom man har etablert et sosialt nettverk med nye venner, kollegaer og kanskje til og med en ektefelle.

Alt i alt tror jeg at jeg på kort sikt kunne håndtert livet som illegalist, men på lang sikt ville de menneskelige kostnadene, frykten for avsløring og risikoen for agentsyndrom gjort det til en ekstremt krevende tilværelse.

Om jeg skulle blitt illegalist måtte jeg lagt fra meg hele livet jeg har hjemme. Dette er allerede en stor utfordring da jeg er fornøyd med livet mitt og menneskene jeg har rundt meg.

Som agent måtte jeg også ha levd og følgt reglene som et annet menneske har bestemt, i tillegg til at mye av hverdagen kan være svært uforutsigbar. Jeg liker best å ta beslutninger selv og ikke følge andres beskjed, hvertfall ikke i en så lang periode som en agent arbeider i.

Jeg tror jeg kunne kjent på en del frykt. Både for å gjøre noe feil (svikte de jeg jobber for), men spesielt for å bli oppdaget. Som illegalest kan jeg bli straffet i andre land, å sone straff i mange andre land er ikke i nærheten av slik det er i Norge. Likevel tror jeg at mye av denne frykten kunne gått bort med rett og god trening.

Jeg blir fort glad i mennesker og kunne derfor kanskje fått agentsyndromet, spesielt om tidsrommet er stort. Her hjemme er jeg god på å skille jobb og privatliv, men jeg tror dette kunne vert svært utfordrende i en slik situasjon fordi man på en måte ikke skal skille mellom "livene".

For min egen del, når jeg kun har opplevd inntrykk av dette virket fra utsiden og da i form av underholdning i form av bøker og tv-serier, så virker dette tidvis spennende samtidig som veldig farlig. Det virker som ett arbeid som byr på mye uforutsigbarhet, men som samtidig gir muligheter for unike opplevelser og egenutvikling i miljøer som er lukket for uinjiserte noe som kan sees som kilde for spenning. Samtidig virker det som ett yrke som er svært betydningsfullt med muligheter for mestring. Mestring i form av å ett bidrag til nasjonal sikkerhet eller fremme sin nasjons interesser, må oppleves som svært meningsfullt og motiverende.

Første tanke som slår meg er hvor motivert og investert man må være. Hvis man først skal leve seg inn noe så ekstremt, må man virkelig ville det.

Jeg tror at det å leve under dypt dekke krever psykisk robusthet, men også høy intelligens og gode sosiale- og improvisasjonsferdigheter. Det må være en ekkel tanke å ha i bakhodet at man blir straffet hardt, dersom man blir tatt. Samtidig kan det være en motivator til å gjøre alt man kan for å ikke bli tatt. Jeg tror at det å ha noe å koble av med vil være en nøkkelfaktor, så godt det lar seg gjøre hvert fall. Skal ikke se bort ifra at agentsyndromet dukker opp, hvert fall ikke dersom man holder på i tiår.

Å leve under dypt dekke fremstår som en veldig krevende oppgave, særlig hvis jeg legger til grunn hvor jeg befinner meg per i dag, både jobb og familiemessig. Da ville det tilnærmet vært en umulig oppgave å gå fra dagens situasjon og inn i en rolle som illegallist. Dette fordi omgivelse rundt kjenner meg godt, særlig mine nærmeste familiemedlemmer og jobb. Faren for å bli avslørt ville vært stor. Jeg kjenner godt mine styrker og svakheter, den mentale belastningen ville vært for stor. I tillegg til at mine nærmeste ville avslørt meg, har jeg som person lagt igjen en rekke spor der ute i den digitale og forsåvidt i den analoge verden som er vanskelig å bli kvitt. Det er en rekke flere utfordringer i dag med dagens teknologi som gjør det svært utfordrende å endre status som person, herunder endre identitet.

Ingen oppgave er likevel umulig, og det kommer helt alt an på oppdragets art, og hvilken trening jeg hadde mottatt. Jeg vet at jeg er tilpasningsdyktig, og lojal ovenfor oppgaver jeg tildeles. Hvis jeg eksempelvis hadde tatt ny jobb internasjonalt, nye omgivelser, arbeidsoppgaver, kollegaer, og kultur m.m. kunne det mulig ha vært gjennomførbart. Jeg måtte ha hatt en god grunn til å forlate familie og alt annet jeg er glad i Norge, og kanskje enste mulighet ville vært å ha arrangert min egen død for så å gjenoppstå under annet dekke i en annen del av verden. Det dype dekke måtte enten ha vært som en ordinær legend, eller digital legend.

Jeg ville kjent sterkt på hele følelsesspekteret med sorg, stress, frykt, årvåkenhet og spenning som det mest fremtredende, og forhåpentligvis kanskje noen følelser ville vært helt eller delvis kontrollert.

Jeg ser at det å leve under dypt dekke også kunne ha utløst en sterk form for mestring og et adrenalinkick uten sidestykke når oppdrag lykkes. Desto mer krevende et oppdrag er både operativ og mentalt vil mestringsfølelsen økt i takt.

For min del må nok jeg erkjenne at et liv under dypt dekke ville vært for utfordrende iht. min personlighet og dages livssituasjon.