Når jeg opptrer i gassform er jeg avhengig av vennen min, som også et et oksygenatom. Mange kaller oss dioksygen, som skrives O2. Vi er nøytrale, altså ikke negative av å fått elektroner eller positive fra å gi fra oss noen. Selv om vi er to er vi fargeløse og luktfri. Vi vandrer rundt hånd i hånd og forandrer bare retning når vi kolliderer med gjenstander eller andre molekyler, som ikke er så ofte.

Noen ganger havner vi i kjemiske reaksjoner. Denne gangen var det med 2Mg, altså to magnesium atomer. De befant seg i fast form, med mye høyere tetthet enn oss oksygenmolekyler. Vi vandret rundt magnesiumatomene akkurat da de ble tent på. Både vi og magnesiumatomene ble veldig overrasket over den plutselige trangen vi fikk til å samle oss. Til sammen har vi oksygenatomer 16 elektroner (8+8) og magnesium 24 (12+12), noe som ga oss en ide om å dele elektronene. På den måten oppnår alle åtteregel, som er den ideelle tilstanden til alle atomer. Da har vi 2 elektroner i det innerste skallet og 8 i det andre, som i vårt tilfelle er det ytterste. Jeg og vennen min ble redusert siden vi fikk 2 elektroner hver, mens magnesium ble oksidert, siden de ga elektronene til oss. Da dette skjedde ble det et intenst lys og produsert mye energi, i form av varme. Det er høyst sannsynlig på grunn av dette fenomenet at mange vet hvilken kjemisk reaksjon jeg snakker om. 

Avslutningsvis kan jeg informere om at både vi oksygenatomer og våre to nye venner, magnesium har et godt vennskap i en fast form. På samme måte som at magnesium var trykket tettere sammen, har vi oksygenatomer høyere tetthet, mens magnesium fikk lavere tetthet. Vi har valgt å kalle den nye gjengen for 2MgO.

Det var en helt vanlig dag i ferien. Broren min og jeg var ute og lekte sammen. Vi lekte mest med elektronene våre. Broren min heter Ole, og han er også et oksygenatom. Jeg og Ole deler alt, til og med noen av elektronene våre. Vi går alltid hånd i hånd. Faktisk så holder vi hender med begge hendene våre! Vårt broderlige bånd er ikke som alle andres, vårt bånd er et skikkelig dobbeltbånd! 

Plutselig hørte vi mange rop om hjelp. Det var naboene våre, magnesiumatomene Magda og Magnus. De hadde falt ned i vulkanen! (Ja, vi bor faktisk på en vulkan.) Jeg og Ole fløy så fort vi kunne (Ja, vi kan faktisk fly) for å hjelpe Magda og Magnus. Både Magda og Magnus hang og dinglet utenfor en klippe (for de kunne ikke fly), under dem var det veldig mye lava. Det var fryktelig varmt der nede.

«HJELP!»

Magda holdt på å glippe taket. Jeg måtte slippe Ole og ta tak i Magdas hender. Jeg tok tak i begge hendene hennes. Det var da det skjedde, en følelse jeg ikke har følt før. En ubeskrivelig følelse. Jeg følte meg … komplett? I det jeg tok tak i Magda, fikk jeg elektronene hennes. Begge to! De kravlet opp langs armene mine. Magda hadde bare to elektroner å leke med, og nå hadde jeg åtte. Selv uten elektronene sine så Magda fornøyd ut. Hun var nemlig også ... komplett? Magda hadde gjemt unna et helt skall med åtte elektroner som hun ikke fikk leke med før hun hadde gitt bort de to hun hadde fra før. Hun minnet meg litt om Niklas, på en måte … men Niklas er et neonatom.

Det var en fryd å holde fast i Magda. I det jeg hjalp henne opp av vulkanen så jeg at Ole hadde fått helt den samme opplevelsen som meg da han reddet Magnus. Alle fire var nå egentlig veldig fornøyde. Magda og Magnus var evig takknemlige for at vi reddet dem. Selv om jeg og Ole ikke lenger holder hender, så leker vi fortsatt sammen. Nå er Magda og Magnus også med! Jeg kan ikke lenger fly, men jeg er komplett!

Jon Kristian Eplegren