Jeg hadde en god venn. Han var helt lik meg og vi var bundet sammen av et vennskapsbånd. Det skulle alltid være oss to, vi er ikke O og O, men O2. Vennskapsbåndet besto av to elektroner fra meg, og to elektroner fra ham. Det er vi som kalte det et vennskapsbånd, andre kaller det elektronparbindinger, og vi hadde to av dem. Sammen opplevde vi så mye spennende, vi var usynlige og fløt rundt i verden og passet vår egen sak.

 

Så en dag begynte det å brenne rett ved siden av oss. Det var en stor metallklump som brant. Det lyste kraftig og det var akkurat som noen ropte på oss. Vi ble sugd mot den store flammen. Jeg skjønte at dette ikke kom til å gå bra og prøvde å stritte i mot, men det gikk ikke. Varmen rev oss fra hverandre, og jeg mistet min beste venn.

 

Plutselig var jeg bare O og ikke O2. Jeg trives ikke som O, men heldigvis var det mange andre rundt meg som ville hjelpe meg. De var alle små deler av den store metallbiten eller andre Oer som jeg ikke hadde sett før. De små metallbitene hadde altfor mange elektroner til overs, mens jeg lengtet etter to som skulle gjøre meg hel igjen. Jeg hadde ikke lyst til å binde nytt vennskapsbånd, for meg var det bare en bestevenn her i livet. Men jeg fikk to elektroner av Mg og da fant vi ut at vi godt kunne bo tett inntil hverandre. 

 

Når alt falt til ro så jeg at alle andre hadde gjort det samme. Det bodde en Mg ved siden av en O overalt. Siden alle Mg hadde gitt fra seg to elektroner hadde de en boble over hodet der det sto 2+, og siden alle O hadde fått to elektroner hadde vi en boble der det sto 2-. Til sammen lagde vi et hvitt pulver. Tenk så rart. Jeg startet livet i en usynlig tosomhet med min bestevenn. Så møtte jeg Mg2+ som kom fra en glinsende metallbit og sammen har vi blitt et hvitt pulver. Alt skjedde så fort og jeg kjenner at det har tappet oss alle for mye energi. 

Jeg er et oksygen atom, og jeg er ofte med i forskjellige reaksjoner. Nå skal jeg fortelle om den siste jeg var med i. 

Som vanlig hadde jeg funnet meg et annet oksygenatom, og vi satt godt sammen vi to. Sånn som vi ofte gjør, du skjønner at vi mangler to elektroner i det ytterste skallet vårt, og det er så ubehagelig å være alene. Når vi sitter sånn sammen med et annet oksygenatom, kan vi dele på elektronene, og da kan vi farte rundt akkurat som vi vil. Vi er frie som gassmolekyler, og bare vi henger sammen, så kan vi bevege oss fort eller sakte, vi dulter borti andre og har  det gøy.

Det som skjedde i går var at vi plutselig så et så intenst hvitt lys, varmt var det også. I midten av det lyset, var det en klump med magnesium. Vi kjente en sånn utrolig sterk kraft, som trakk oss mot lyset, og svitsj, var vil plutselig midt inne i flammen, jeg mistet taket på de to elektronene jeg delte med kompisen min, og plutselig var vi klint inn i et gitter med Magnesiumatomer og oksygenatomer på alle kanter. 

Før kunne jeg jo bevege meg fritt rundt med oksygenkompisen min, men nå føler jeg meg så tung. Nå ligger jeg her ganske så rolig tett i tett med andre Oksygenatomer og Magnesiumatomer. Vi er like mange av hvert. Faktisk er Magnesiumatomene skikkelig greie, den som jeg ligger nærmest, har sagt at jeg kan få ha to av hans elektroner, så lenge jeg holder meg i nærheten. 

Selv om jeg likte godt å virre fritt rundt som et oksygenmolekyl, synes jeg det er ganske ok å ligge her som hvitt pulver tett i tett med mange andre atomer som er i akkurat samme situasjon. 

Nå lurer jeg på hvor lenge jeg skal være her, og hva den neste reaksjonen jeg skal være med på blir.
/Marte Gunleiksrud

Men en dag var vi på fest hos Magne, sammen med mange andre kjærestepar som oss. Magne og kompisene hans er noen skikkelig hardinger. Magne er flammekaster og skulle vise fram triksa sine, men det kom litt ute av kontroll. Flammene blei litt vel store, det kom et kjempestort hvitt lys og vi blei alle helt slått ut.

Da vi våkna opp igjen satt vi fast alle sammen. Alle kompisene til Magne og alle kjæresteparene satt fast i hverandre uten mulighet til å komme unna. Jeg hadde ikke lenger mitt tett bånd med min kjære Ottar, men heldigvis var han ikke langt unna.

Sigrid Heldal

Jeg er et lite oksygen-atom som heter Oline. Jeg har en kjempe god venninne som også er et oksygenatom. Hun heter Oda. Vi to er sammen hele tiden, og vi sitter tett sammen. En kan nesten si vi to er bundet sammen som to hester i et tospann med bindinger (to elektronparbindinger) mellom oss. Vi liker best å sveve fritt rundt i lufta i stedet for å være nede på bakken. Vi er veldig lette, så det passer fint. Vi har mange venner som ser helt like ut som oss, som også svever fritt rundt i lufta to og to sammen.

En dag skjer det noe spennende og ganske skremmende. Oda og jeg svever akkurat over ei lita plate med magnesium. I magnesiumplata er det mange magnesiumvenner som sitter tett, tett sammen i et gitter. Alle magnesiumvennene er magnesiumatomer. Ja det ser ut som de er legoklosser som er bygget tett sammen i et fint og tett gitter. 

Ei jente tenner på ei fyrstikk. Hun stikker fyrstikken borti magnesiumplata, og vipps så tar det fyr. Oda og jeg blir slukt inn i det hele, for vi er helt inntil magnesiumplata akkurat da det tar fyr. Huff, det var så skremmende. Magnesiumplata brenner med en flamme med veldig sterkt lys. Jenta orker nesten ikke å se på flammen, så hun kniper igjen øynene. Alt går utrolig fort og vi blir ordentlig redde.

Samtidig med at det tar fyr i magnesiumplata, skjer det noe rart med oss. Da vi var helt inntil magnesiumplata og flammen, ble Oda som jeg har vært sammen med bestandig revet helt vekk fra meg. Hvert av magnesium-atomene bandt seg til et oksygen-atom. Jeg kom sammen med et magnesiumatom som heter Margrethe. Hun er veldig grei. Vi har blitt godt kjent, og vi to er sammen hele tiden. Vi tøyser og tuller og har det gøy. Vi er også bundet sammen med bindinger. Det er fint nå, men det var veldig skummelt akkurat da det skjedde.

Mange av de andre oksygen-vennene traff også på et magnesium-atom fra det fine gitteret. Oda traff på Maren. 

Etter at jeg traff Margrethe fra magnesium-plata, ble vi til et pulver. Nå som vi har blitt til et pulver, hender det at vi beveger og flytter litt på oss oppi den lille haugen med pulver. Margrethe og jeg treffer da stadig på Maren og Oda. Det er artig. Vi kommer borti forskjellige andre også stadig vekk. Det liker vi. Jeg er veldig fornøyd med min nye tilværelse jeg!

KFP