Islam er en aktivt misjonerende religion og i sterk vekst. I likhet med kristendom og jødedom er islam en monoteistisk religion, der det bare finnes én Gud (Allah). Troen på Koranen som Guds ord, og Muhammad som Guds største og siste profet, er grunnleggende i islam.

Den som bekjenner seg til islam kalles muslim. Det islamske fellesskapet (umma) kan deles i to hovedgrupper: sunniislam og sjiaislam. Sunnimuslimene utgjør flertallet, omkring 85 prosent. De resterende 15 prosentene er fordelt på flere sjiamuslimske grupper. Sunni- og sjiaislam har en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn og omtales som ett fellesskap. Sufismen, som blir regnet som en mystisk retning innen islam, finnes både innen sjiaislam og sunniislam.

Islam er en verdensreligion, både ved sitt budskap og ved sin utbredelse. I likhet med jødedom og kristendom er islam også en åpenbaringsreligion. Ifølge islams lære har Gud meddelt menneskeheten en ellers utilgjengelig kunnskap om Gud og Guds vilje med menneskene. Det er Muhammad, den siste i en rekke profeter, som har mottatt dette budskapet direkte fra Gud. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, islams hellige bok. I tillegg til budskapet om den ene Gud inneholder Koranen de påbud og forbud som er grunnlaget for sharia, den religiøse loven.

Islam er en lovreligion; de klassiske lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og legger vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og blir tolket av de rettslærde. Hvordan sharia tolkes og praktiseres i dag varierer imidlertid sterkt mellom stater, lokale kulturer og på individnivå.

Ordet islam betyr underkastelse (under én Gud) eller hengivelse. I Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen profeten Muhammad forkynte (sure 5,5).

Tilhørende emnesiderArtikkelen inngår i temasidene

 #Islam og #Verdensreligioner

Koranen og hadith

Koranen i norsk utgave.

Robin Lund.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Indonesiske muslimer leser i Koranen i Istiqlal-moskeen i Jakarta.

Gunawan Kartapranata.

Lisens: CC BY SA 3.0

Islams trosgrunnlag, rituelle plikter, etikk og regler for sosialt liv er fastlagt i Koranen og i tradisjonen (kalt sunna). Koranen er islams hellige bok og inneholder åpenbaringene profeten Muhammad skal ha mottatt fra og med år 610 frem til sin død i 632. Boken kalles ofte bare al-kitab (av arabisk «skriften, boken»), er skrevet på arabisk og inneholder 114 surer (kapitler), som igjen er delt inn i ayat (vers). I århundrene etter at Muhammad døde, ble fortellinger om hva han sa eller gjorde samlet og skrevet ned i bøker som kalles hadith (fortelling). Sjiaislam inkluderer beretninger om imamene i sine hadith-samlinger.

Koranen og hadith skal sammen vise hva som er en riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til budskapet om én Gud, skaperverkets totale avhengighet av Ham, og menneskets rituelle og etiske forpliktelser, gir både Koranen og hadith-samlingene påbud og forbud med store sosiale konsekvenser. Dette innebærer i første rekke regler for ekteskap, skilsmisse, arv og strafferett.

Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del; Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.

Trosbekjennelse

Trosbekjennelsen shahada, den første av islams fem søyler, lyder: «Det er ingen gud unntatt Gud (Allah), og Muhammad er hans profet (rasul)». To grunnleggende trossannheter understrekes derved: Læren om én Gud, og profetlæren.

En streng monoteisme preger islam. Gud er én, og i sure 112 heter det: «Ikke har Han avlet og ikke er Han født, og ikke er én Ham jevnbyrdig». Den største synd er flerguderi (arabisk shirk), og sure 112 har brodd mot alle former for polyteisme – også den kristne treenighetslæren oppfattes slik.

Koranens gudsbilde understreker både Guds allmakt og Hans allkjærlighet, og tegnet på Guds barmhjertighet er nettopp å gripe inn i historien ved å tale til menneskeheten gjennom sine profeter.

Troen på profetene

Islam. Muhammads himmelfart, ifølge antydninger i Koranen. Profeten, som rir på Borak, et mulesel med menneskeansikt, blir ledet inn i paradiset av erkeengelen Gabriel. Tyrkisk miniatyr, 1436, Bibliothèque Nationale, Paris.

Av Ukjent/KF-arkiv ※.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

I sure 2, 285 vises det til islams syn på historien, på de andre religionene og på profeten Muhammads rolle. Profetlæren i islam bygger videre på en jødisk og kristen arv: Ifølge Koranen gav Noa, Abraham og Moses Guds budskap til jødene, og Jesus, som æres som en stor profet, grunnla det kristne fellesskapet. Profetenes budskap ble imidlertid misforstått og forvansket av både kristne og jøder.

Muhammad vendte derimot tilbake til det opprinnelige budskapet og formidlet dette i Koranen. Koranen inneholder Guds ord (arabisk kalam Allah) i en så fullkommen form at alle andre profeters budskap overflødiggjøres. Muhammad var Guds utsending til araberne mens han samtidig talte til hele menneskeheten; på dette punktet kombineres den etnosentriske og de universalistiske sidene ved islam. Nedtegnelsene om profetens liv er tallrike, og både i Koranen og i tradisjonen går det klart frem at Muhammad var et menneske, og all dyrkelse av religionsstifteren avvises.