JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv. Han bare gikk ut døra, ble borte flere dager, og så kom hjem igjen, oftest på kvelden, og satte seg på pc-en i stua med vinflasker, drakk seg shitfaced, og dagen etter lå som slakta kjøtt i rommet sitt, fram til ett–to mens fremdeles de tomme vinflaskene lå på stuebordet med stumpa sigger.

Matias var kjempeliten, kanskje fem, jeg har spurt og han sier han husker ikke noen ting. Men jeg husker at når broren min kom og ringet på døra, vi åpna, og broren min var helt hvit i trynet med mørke ringer rundt øya.

Mamma og pappa sa det var voksentid, de bare: du må gå til rommet ditt, være der, og jeg nikka med hodet og gikk i rommet, satt der alene, og venta. Jeg sverger jeg sa ingenting, jeg gjorde ingenting, jeg var som maskin, et spøkelse, jeg bare satt i rommet, og venta på jeg kunne gå ut igjen og det skulle være trygt.

Når prata de normalt jeg legget øret inntil døra, noen ganger jeg til og med settet døra litt opp, jeg ville vite det som skjedde. Jeg kunne se broren min gå fram og tilbake på gangen helt klikka, og sjekka om lå det noen kameraer bak bokhylla, han bare: noen har snitcha, og mamma bare: de hadde finnet det ut uansett, og broren min bare: jeg håper det er ikke du eller pappa, og pappa var sint og stokka på alle orda og bare: si meg hva gjorde vi galt a, hvorfor du ble sånn, og broren min gikk mot pappa og pappa ble stille, de bare sto der. Men normalt når elektrisiteten strømma sånn, jeg putta fingra i øra, og jeg lærte å legge meg i stillinga så arma mine slapp å bli slitne. Jeg trengte ikke høre en dritt.

Så dro han, broren min dro og det gikk litt tid, blokkene ble pussa opp, ting forandra seg, Maricel drukna på Stemmern, hele Romsås sørga, men broren min var ikke der, han var bare borte.